Aldri mer
Aldri mer skal jeg løpe til bussen toogethalvt minutt etter at den egentlig skulle ha gått med lisser på slep. Det vil si, sannsynligheten for at jeg som student senere også vil ha litt problemer med å møte punktlig og derfor stadig må løpe for å rekke ting og tang er så absolutt til stede, men det blir ikke på samme måte. Det bestemte tonefallet jeg bruker når mamma spør om jeg i det hele tatt har lukta på noen som helst form for frokost og hvorfor jeg ikke en gang vurderer å legge meg i anstendig tid, vil fordufte, rett og slett fordi jeg skal flytte fra henne, jeg skal bo alene og stresse på eget ansvar.
For nå er videregående over, jeg skal flakse litt med vingene og bevege meg over i en ny og ukjent sfære av både forpliktelser og fornøyelser. Med generell studiekompetanse i baklomma skal jeg plukka studier fra øverste hylle, takket være forholdsvis god innsats så langt, for så å finne et par egne bein som skal bære meg gjennom et langt og forhåpentlig godt liv. Jeg skal velge yrke, bosted, mann og barn i en sum som kalles framtid. Og det er nifst.
Alt det jeg har opparbeida meg til nå av vaner skal jeg frigjøre meg litt fra, jeg skal om ikke starte helt på nytt så iallfall ganske, og det på egen hånd. Alt ligger foran deg, sier de som er voksne og har greie på det, men fakta er at også ganske mye ligger bak, og det er over. Aldri mer skal jeg henge med musikklinjeklassen i Sandefjord, aldri mer skal jeg kose meg glugg i hjel under kirkekorprosjekter som i utgangspunktet hørtes veldig lite motiverende ut eller lage filmmusikk i timen. Aldri skal mamma beskylde meg for å være altfor lite hjemme, ene og alene fordi hjemmet mitt er et annet sted der hun ikke kontrollerer meg på noe som helst måte.
Mulig dette høres ut som en depressiv avskjed med alt som har betydd noe for meg de første nitten årene av mitt liv, og det er det på en måte også.
For nå er videregående over, jeg skal flakse litt med vingene og bevege meg over i en ny og ukjent sfære av både forpliktelser og fornøyelser. Med generell studiekompetanse i baklomma skal jeg plukka studier fra øverste hylle, takket være forholdsvis god innsats så langt, for så å finne et par egne bein som skal bære meg gjennom et langt og forhåpentlig godt liv. Jeg skal velge yrke, bosted, mann og barn i en sum som kalles framtid. Og det er nifst.
Alt det jeg har opparbeida meg til nå av vaner skal jeg frigjøre meg litt fra, jeg skal om ikke starte helt på nytt så iallfall ganske, og det på egen hånd. Alt ligger foran deg, sier de som er voksne og har greie på det, men fakta er at også ganske mye ligger bak, og det er over. Aldri mer skal jeg henge med musikklinjeklassen i Sandefjord, aldri mer skal jeg kose meg glugg i hjel under kirkekorprosjekter som i utgangspunktet hørtes veldig lite motiverende ut eller lage filmmusikk i timen. Aldri skal mamma beskylde meg for å være altfor lite hjemme, ene og alene fordi hjemmet mitt er et annet sted der hun ikke kontrollerer meg på noe som helst måte.
Mulig dette høres ut som en depressiv avskjed med alt som har betydd noe for meg de første nitten årene av mitt liv, og det er det på en måte også.
Dette er dagen..
Dette er så definitivt dagen der all dårlig samvittighet som ligger lagra fra tidligere skal gjøres opp i en real søndagsdugnad. Ikke minst gjelder det eksamensforberedelser på fløyta. Alle timene jeg har droppa øving til fordel for sol- og isslikking og lettere sosiale aktiviteter skal nå endelig bli unnagjort. Og sann fryd skal det bli.
Tre år med klaging, grining og iherdig blåsing i det nogenlunde vedlikeholdte drittrøret skal avsluttes førstkommende onsdag. Jeg skal vise alt jeg har lært, luftstrømmen skal toppes av en jevn vibrato og nyanseforskjeller skal trollbinde sensor og medføre en knallkarakter. Det var iallfall planen. Men nå sitter jeg altså her, klokka nærmer seg seks og jeg har såvidt varma opp. Det jeg derimot har hatt rikelig med tid til, er litt avislesing og en rusletur ned på brygga, i god tro om at ETTERPÅ, når jeg kommer hjem, er jeg sikkert så uthvilt og dystklar at jeg ikke kan tenke meg noe bedre enn å juble meg gjennom Köhlers etyder for så å pirke ferdig i eksamensreportoaret.
Jaja. I morra skal jeg gripe både dagen og fløyta.
Tre år med klaging, grining og iherdig blåsing i det nogenlunde vedlikeholdte drittrøret skal avsluttes førstkommende onsdag. Jeg skal vise alt jeg har lært, luftstrømmen skal toppes av en jevn vibrato og nyanseforskjeller skal trollbinde sensor og medføre en knallkarakter. Det var iallfall planen. Men nå sitter jeg altså her, klokka nærmer seg seks og jeg har såvidt varma opp. Det jeg derimot har hatt rikelig med tid til, er litt avislesing og en rusletur ned på brygga, i god tro om at ETTERPÅ, når jeg kommer hjem, er jeg sikkert så uthvilt og dystklar at jeg ikke kan tenke meg noe bedre enn å juble meg gjennom Köhlers etyder for så å pirke ferdig i eksamensreportoaret.
Jaja. I morra skal jeg gripe både dagen og fløyta.