til informasjon
www.ialledager.blogspot.com
slutt
Jeg veit ikke hvor forandra jeg er. Forandringene har alle foregått på et annet kontinent, hjemme er noe jeg ikke helt husker hvordan funker lenger. Jeg har ikke hørt norske nyheter siden september, jeg har ikke sett familien og jeg føler at jula ikke inntraff i år, eller i fjor, rettere sagt. Jeg har svetta sammenhengende de tre siste månedene, og er lite forberedt på våt mars, selv om norsk hestehovsesong i og for seg er hyggelig nok. Jeg veit at venner hjemme har klart seg strålende uten meg, hvem vet om vi har vokst fra hverandre, og de nye tette jeg har fatt forsvinner alle over atlanteren og fortsetter livene sine pa egenhand. I dette nu drar Alido. En av de sterkeste menneskene jeg noensinne har mott. Han kommer til a komme tilbake fo a jobbe i Cape Town.
Vi er turister na. Bikini og strandhus, stekt hud og saltvannshar. Lettere a smile nar jeg er barbeint, derfor lar jeg stort sett skoa bli hjemme. Vi spiser masse frukt hele tida, og tar bilder. I gar fikk jeg ikkke sove, og jeg provde a fatte det, at dts er over. At gruppa splittes og at de fleste av oss vil aldri ses igjen, forholdene reduseres til mail og darlig samvittighet fordi vi glemmer hverandres stemmer.
Sor-Afrika er alt i ett, hvitt og svart og rikt og fattig og nydelig men urettferdig. Fjell og hav og safari og asfalt og vingarder og palmer og blanke kjopesentre. Jeg kommer til a savne lydene og prisene og menneskene og strendene og det alt annet nesten, unntatt hundene, fordi de bjeffer fra fem om morran og er skikkelig irriterende.
mariannes dagbok (mer bortskjemt drittunge enn politisk korrekt)
Eller nar vi tilbringer formiddagen med forst a drasse med oss sekstiliters ryggsekker langs stovete grusveier og svarer passe hoflig pa muntre tilrop og lange blikk fra overallskledde mannfolk i sin beste alder for vi endelig kommer fram til butikken og star i andektig beundring over det aldeles glimrende utvalget hermetikk og rasker med oss det vi finner av melkepulver og suppeposer. Ryggsekkene er tunge og vi sleper med oss usikre plastposer med mango til narmeste kombi, putter oss inn pa best mulig mate og ber om at sjaforen skal dra om ikke sa altfor lenge. Det er bare det at sjaforen trekker inn bade en og to hjemmerulla mens han snakker med smafulle kolleger om var og vind (og sikkert oss ogsa, svette lyserode nordmenn som utalmodig serverer saftige fraser pa eget sprak) og venter pa at kjoretoyet skal fylles til bristepunktet og det gjor det ogsa etter en liten halvtime, vi titter pa egg som balanseres i store fat pa morke kvinnehoder og barbeinte bestemodre i farger og monstre akkurat som i en hvilken som helst oppslagsbok om tradisjonelle kostymer. Det lukter svette og sand og alkohol og litt sliten frukt og ferske donuts, iblandet eksos og maskuline rop fra bartemenn pa hjornet.
Jeg tenker at jeg er i Afrika og at dette blir glimrende minner og gode historier nar det en gang er over, og da kommer det faktisk aldri igjen.
til norge, best i verden (akkurat som om jeg var en aldri sa liten poet)
Du er pa topp pa alle listene de viktige skriver nar de har pa seg dress og sitter i stoler med hoy rygg kanskje i Sveits, og det forteller du alltid til turistene nar de klager pa skyhoye priser, at du er tross alt best i verden. Du har nemlig olje og fisk og gass og i tillegg har du historie, du har samer pa museum og det var skikkelig synd pa deg under krigen. Du er fa, men du er skikkelig viktig og du gir bortimot en komma sju eller noe av pengene dine til de som er litt stakkars og attpatil gir du fredsprisen til de som fortjener litt ekstra.
Du er med i NATO men det er bare for a vare pa den sikre siden, for du hater krig og vil bare at alle skal vare venner og dessuten er du ikke med i EU engang, fordi det er urettferdig. Det spiller ingen rolle at du leker litt med de gjennom EOS og diverse andre avtaler, for du er uansett et klart nei og det er noe alle vet. Du liker ikke Bush og amerikanerne sa veldig fordi de slar seg hardt pa brystet akkurat som om de tror det lager en kul lyd og at de er bedre enn andre, stakkars dem, de har ikke skjont at det er du som er varbitt og fager og alene og det er du som vinner gullklumper som henger i rode trader rundt halsen hvert fjerde ar etter at du svett og sliten har lopt rundt og rundt i snoen med ski og kommet fram for alle de andre, det er du som hadde Grieg og Heyerdahl, Sissel Kyrkjebo har du fortsatt, og det er DU, o Norge, som er en litt nordlig plassert verdensnavle, rosinen i polsa og toppen pa hjemmelagde kransekaker, du dufter barn og flagg hver syttende mai og du spiser matpakke selv om du er rik nok til a vare fin pa det- du er best i verden.
Speidertendenser
Du veit de kveldene man bestemmer seg for å forandre verden? Jeg har hatt mange av de. I sjetteklasse var det antimobbingskampanjer som gjaldt (jeg lover, fra i morra skal jeg snakke med hu og hu og han som ingen andre gidder å henge med), og et par år seinere var det antimoteindustrikampanjer (ingen skal tvinge MEG til å følge trender, jeg går på loppemarked og skal være et alternativ til alle suppehuer med olajakke og burberryskjerf). Sistnevnte var forøvrig superhipt sånn rundt den tida, hvis noen skulle ha glemt det.
Poenget er at jeg har blitt mer moderat med åra. Ikke at det er noe sensasjonelt i å kjøre egen stil, og det å ofre noen ord til de som blir valgt sist i gymmen bør egentlig være ganske naturlig, men verdensperspektivet har måttet vike ettersom jeg har grodd til. Det er ganske håpløst alt sammen. Naboen og jeg hengte opp lapper bak Rimi, i oppriktig tro om at vår innstendige oppfordring til fjortenåringene om å ikke tægge på veggene villle bli hørt. Vi plukket søppel langs veien, sang blekkulfsangen, jeg har glemt den (det er helt greit, den var ikke veldig fengende), og jobbet for noe som vi anså var en god sak. Og ja, misforstå meg rett, det var en god sak, kanskje er jeg mismodig og trett av dage, men det nytta jo fint lite at vi samla sammen en kvart søppelsekk i måneden.. Men i fjor vinter bestemte jeg meg for om ikke å forandre verden, så iallfall sprøyte inn noe positivt i nærmiljøet. Idealisten Marianne- back to basic.
Snøen lå tett, og da mener jeg tett. Tett, høyt og lenge. Jeg satt på bussen som vanlig, på vei hjem fra skolen, og så en krokrygga dame stå med krykker i den ene og en spinkel spade i andre handa, foran en gigantisk snøhaug. Bussen kjørte forbi henne, jeg skulle av på neste stopp, og følte jeg burde hjelpe til. Skulle gjerne sagt at jeg gjorde det uten å tenke meg om, men det er dessverre ikke helt sant. Jeg tenkte meg om både to og tre ganger, men rusla ned til hu etter litt om og men (Marianne, du er sliten, du er sulten, hvem veit om hu tar det ille opp at du kommer ned og indirekte stempler henne som hjelpeløs, gamle damer kan være litt uberegnelige, og hva skal du si, nei, det her blir bare dumt). Kom fram, mumla noen ord om at jeg hadde sett hu fra bussen og lurte på om jeg skulle hjelpe til. Gidder ikke gå i detaljer, men hun var verken furten eller uberegnelig. Snarere tvert imot. Etter toogenhalv time med fysisk aktivitet og trivelig småprat av typen "du skulle sett min barndoms vinter.. ", hadde jeg fått en ny venninne. Da jeg skulle gå, sa hu til meg "du, det var litt rart dette her, men fem minutter før du kom tenkte jeg på hvor deilig det hadde vært om noen hadde tilbudt seg å hjelpe meg". Og ikke nok med det: "Jeg sier som Vikingarna, jeg, Jag trodde englarna fans, bara, bara i himmelen.." Der og da dukket redde-verden-tankene opp igjen. Og jeg bestemte meg for at jeg skulle følge opp dette her.
Noen måneder senere var det igjen hvitt i skogen, men denne gang av hvitveis. Jeg er så langt fra ivrig blomsterplukker som det går an å komme, men jeg fikk for meg denne Beate, og VIPS stod jeg i lysløypa med favnen, vel, hånda full av en noe lurvete men samtidig koselig bukett. Hundre prosent naturlig. Om hun kom til å huske meg var uvisst, men en liten oppmerksomhet i form av en blomsterkvast kunne uansett ikke skade, tenkte jeg da jeg ringte på. Å neida. Full jubel. (I den grad skrøpelige åttiåringer jubler). Etter å ha gått fra henne fikk jeg en liten åpenbaring. Det noe slitte uttrykket "den beste glede du kan ha, det er å gjøre andre glad" har aldri gått så veldig hjem hos meg, men nå kom det for fullt. Jeg følte meg som en lightversjon av han i Pay it forward, ikke fordi jeg var gurglende fornøyd med prestasjonen i seg selv, men fordi jeg hadde klart å gjøre henne glad uten å tenke på å få noe igjen. Jeg nynna på veien hjem.
Etter dette var det eksamener og avslutning og sommerjobb til den store gullmedalje, og jeg glemte bort det lille prosjektet mitt. Men i dag møtte jeg henne igjen, hun kosta opp noe søppel utafor det lille huset sitt. Så henne ikke før jeg hadde gått forbi, og hun stod med ryggen mot, så jeg fikk ikke sagt hei. Femti meter lenger opp i veien snudde jeg, og gikk tilbake. Stilte meg ved siden av og lurte på om hun trengte noe hjelp. Det gjorde hun ikke, hun var ferdig. Men hun smilte, prata litt om været og sa det var godt og se jeg var like snill fremdeles. Og at huttetu så kaldt det var blitt, virkelig høst, men jaja, hver tid har sin sjarm, som dem sier.. Og så gikk hun inn. Vi er fortsatt venner, med andre ord. Og jeg skal rusle nedom med bilder fra Afrika, når jeg kommer hjem. Jeg skal ikke redde verden, skal ikke leke engel engang, men litt henging med min veninne Beate, det skal jeg alltids få til.
For spesielt interesserte.
Gylne øyeblikk, kalles det på dænsbændspråk. Det er langt mellom
de for tida. Iallfall på fløytefronten. Den ligger på pulten, roper på meg og jeg lukker ørene og vil ikke høre, ikke fordi jeg ikke har tid men fordi det er så tiltak å komme igang, og jeg vet ikke om jeg har lyst til å gjenoppdage magien (ja, jeg vet det her blir svulstig) jeg kommer til å snuse borti etter å ha finni godklangen igjen. Samtidig er det jo latterlig å ta seg selv så vanvittig høytidelig, å måtte velge alt eller ingenting. Det er jo ikke vinn eller forsvinn på noen som helst måte, det er bare en aldri så liten terapeutisk pause på gang. Sånn, kjære-deg-det-er-et-instrument-det-er-snakk-om. Jeg har det med å overdramatisere, det er en kjent sak, men det er noe med at jeg drømte og tenkte og planla så veldig, også når jeg plutselig gikk vekk fra alt sammen blei jeg nødt til å holde litt avstand, bare for å passe meg litt. Jeg passer meg nok litt fortsatt, men jeg ønsker ikke noe varig brudd, og jeg veit jeg før eller siden er nødt til å ta opp kontakten og pleie forholdet tilbake til det det burde være, sunt og godt og fullstendig gjensidig.Midlertidig jobb.
Men her sitter jeg likevel, over første kneika. Mer eller mindre forventningsfulle sjetteklassinger med henholdsvis nystrøkne forkler (jeg presterte å glemme mitt eget) eller caps og kulhetsfaktor trippa inn med kokebok og innestemme. Sjøl samla jeg viltre hårtuster i det jeg håpet var en husmoderlig topp midt oppå huet, og ønsket velkommen. Så var vi i gang.
Det gikk forbløffende fint. Midt under prosessen kom jeg på noe glupt som ei fortalte meg en gang- lek proff. Om jeg ikke har det som leveregel, så funker det iallfall fint i svært mange sammenhenger. Tenk at du er dreven, og de tror du er dreven. Trikset er å la dem prøve først, for så å hjelpe til etterpå når du har sett hvordan man ikke skal gjøre det. Om det var meg eller sveisen eller det lånte forkleet (med blonder) som gjorde utslaget vites ikke, men de stolte iallfall blindt på min kjøkkenteft. Og jeg kom meg helskinnet gjennom menyen.
Pannekaker og fruktsalat.
aksept
I bunn og grunn handler det så altfor mye om menneskers øyne. Ånei, nå snakka jeg for mye igjen, æsj, den historien har jeg fortalt før. Den buksa var kanskje kul for et halvt år siden, men nå er det jo et par andre her som er i besittelse av det nøyaktig samme plagget, jeg må finne noe nytt, for det er jo det som er greia mi, å tråkke egne løyper. Paradoksalt at jeg som ønsker å fremstå som en som driter langt og lenge i hva alle andre måtte mene, til enhver tid lurer på om disse samme andre fortsatt synes jeg har grepet..
Bekreftelse er det noe som heter, og jeg har satt min stolthet i å ikke øyensynlig være avhengig av fenomenet. Men selvfølgelig trenger jeg bekreftelse, jeg jakter på bekreftelse fra noen som ikke bryr seg om grunner til å like meg, bare gjør det. Uavhengig av karakterer, talent, særegenheter og ordlegging, antall nære venner kontra mer perifere og alt utapå. Lille Marianne vet langt inni seg selv at det ikke er disse tingene som bør gjelde, men som norsk ungdom flest leser hun overskrifter på blader strategisk plassert foran kassa på meny og fores opp på hvordan man blir noe å samle på, og det er ikke barebare.
Noen ganger er jeg redd for at det var nettopp dette som fikk meg til å velge å dra vekk og lenger enn vekk, når jeg nå setter snuta mot Sør-Afrika, at behovet mitt for ferie fra alle uviktige ting som har en tendens til å bli avgjørende var det som trakk aller mest. Jeg tror ikke det, men om så skulle skje, at jeg får perspektiv på det jeg driver eller ikke bedriver, er det en skrekkelig bra bonus.
Draget
Hadde jeg vært beskrevet i en bok av Evi Bøgenæs, ville hun neppe benyttet seg av ordene fiks eller smart (for uinnvidde har Evi foret norsk ungdom fra sekstitallet og fram til idag med idealistiske kjærlighetsromaner, i begeistrede ordlag benytter hun seg av friske, norske ord som jumper og saftogvann). Sjansen for at hun ville nevnt blank nese og bruset hår, er derimot så absolutt til stede. Legg til en gjennomført pølseodør, og du har meg på jobb. Likevel oppstod denne klamme, uaktuelle men i ettertid akk så latterlige episoden for bare noen timer siden:
(Persongalleri: middelaldrende mann med grått, noe ustelt hår også meg)
(Etter at han har fått kaffen sin)
Mann: Er du også musikant eller?
Meg: Tja, du kan vel si det..
Mann: Ja, spiller du i korpset?
Meg: Nei, ikke fast, men jeg har hjulpet litt til på noen konserter og sånn.
(Samtale fortsetter rundt marsjmusikk og fløytespill. Jeg forteller jeg har gått musikklinja).
Mann: Så du er ferdig på gymnaset nå du, altså?
Meg: (samtykker)
Mann: Og hva skal du videre da?
Meg: (forteller om Sør-Afrika)
Mann: Hva i h...... har du der å gjøre? Er ikke du i den alderen da du bør være stormende forelska i en fyr som du ikke kunne tenke deg å forlate?
Meg: (pinlig taushet)(litt usikker)Nei, det er vel godt at ikke alle er bindi her hjemme?
Mann: Så du er fri og frank, med andre ord?
Meg: (aner lite fred og mye fare, drar på det) Eeeeh, ja..
Mann: Ja, jeg skal ikke si noe jeg, er gammal ungkar jeg.
(Heldigvis avbrytes vi av en kunde, men han kommer tilbake seinere)
Mann: Du, jeg har fått en ide. (forsikrer meg om at han ikke er farlig). Hva om vi brevveksler mens du er der nede?
Meg: (kunden har alltid rett) Har du kanskje en mailadresse kanskje? Jeg skal nemlig sende noen reisebrev..
Mann: (Har ikke det, men finner et ark og skribler ned navn og full adresse. Gir meg lappen).
Meg: (prøver å finne fram til en lett og lystig tone) Hvem vet, kanskje får du brev fra Cape Town snart?
Mann: (tar tilbake lappen, skriver telefonnummeret sitt også) Sånn for sikkerhets skyld!
Klarer meg helt fint uten drag, jeg.
(Bare for å sette det uaktuelle litt i perspektiv- han tilhører den generasjonen som skriver u med strek over.)
Tvangstanker
Det ondes problem, er det noe som heter, men det skal jeg ikke trekke inn her. Mariannes problem er det jeg skal snakke om. Mariannes problem er at hun gladelig øser ut informasjon om seg selv, det kan antakelig virke som om hun har en iboende trang til å informere andre om ubetydeligheter. Deriblant tvangstanker. Dere som kjenner meg godt vil kanskje allerede nå droppe videre lesning, fordi dere har hørt dette før og kan spare dere for reprise. Det er helt greit. Jeg skal snakke om min kanskje fjerneste tvangstanke, telle-bokstaver-i-ord.
Hvis du nå tenkte, oi, kult, så er sjansen for at du går/har gått musikklinja og ofte opptrer rimelig sært ganske stor. Det var nemlig i en musikklinjesetting jeg oppdaget dette her, såvidt jeg husker. Vi satt i bakern og snakket om visuelle systemer som svirrer rundt i hodet (type kalenderår, tallrekker osv), og Julie snakket om mora si som var ram på å telle et eller annet. Vet ikke om jeg inntil da hadde gått ut ifra at dette med å til enhver tid være bevisst på hvor mange bokstaver ordene du sier/skriver/hører/leser inneholder, men jeg kom iallfall med en eller annen kommentar om at moras tellebehov nok var beslekta med bokstavtelling. Hvorpå stemningen ble litt pussig. Det virket ikke som de hadde hørt om dette fenomenet overhodet. Faktisk følte jeg meg som et litt spennende psykiatrisk tilfelle der jeg satt og skulle forklare at jeg alltid vet hvor mange bokstaver det er i et ord.Neinei, tenker du som fortsatt leser, enten fordi du er tålmodig av natur eller særdeles fascinert av tvangstanker i sin alminnelighet. Du hadde nok ikke visst (det lengste ordet du kommer på)!! Nei, kanskje ikke. Opptil femten bokstaver tar jeg med en gang, andre svært sjeldne ord, latinske fremmedord og fagspråkord med fjorten stavelser må jeg tenke litt på. Under press kan jeg også prestere å ta feil en sjelden gang. Poenget er at dette er noe jeg har drevet med i flere år. Når jeg snakker, er det akkurat som ordene rusler forbi så fort jeg har tenkt dem, jeg har lange remser med nedskrevne ord i hodet. Noen syns kanskje det høres skremmende ut, men jeg er blitt så vant til det at det ikke gjør meg noen verdens ting. Selvfølgelig er det litt irriterende at jeg har brukt såpass oppegående hjerneceller på et type system som ikke er nyttig på noen som helst måte og verken skaffer heder eller ros, men det koster meg ingenting heller. Helt vedlikeholdsfritt.
Jeg har fått mange reaksjoner på denne litt sjeldne evnen jeg har. Overraskende mange tror jeg har pugga, men de gir seg som oftest når det viser seg at jeg vet både risbrennevin og skjedehinnebetennelse. Møter generelt en oppfatning om at jeg har brukt både tid og krefter på å utvikle systemet, mens jeg i virkeligheten ikke husker helt hvordan det starta, annet enn at jeg kunne glemme navn og bytte dem med andre som ingen andre syntes var det minste like, men i mitt hode lignet pga felles bokstavantall, Mathias og Nicolai f eks. Andre lurer på om jeg tar et slags oppgjør på slutten av dagen der jeg teller opp en samlet sum av alle bokstaver jeg har lagret. Neineinei. Jeg har ingen genuin interesse av tall, det er vel mer ordene jeg er interessert i. Det er heller ikke sånn at jeg tenker i koder, sju-en-fire-fem-seks-tre-to-tre-fem-tre (hvorfor i alle dager holder jeg på med dette her)?. Nei, det er såre enkelt som så at jeg prater, orda passerer mitt indre øye eller hva det nå heter, og hvis noen finner det for godt å spørre om et eller annet ord jeg (eller noen andre) har sagt, så vet jeg det.
Verre er det ikke.
Nok en bussrelatert historie
(fra virkeligheten).
Midt i beste pølsetid så jeg et kjent fjes jeg ikke klarte å plassere. Gråhåra, lettere tatovert på øvre armregion og med litt ølmage, som så mange andre båtfolk . Næmmen, sa han, er det den jenta her nede? Potensiell kinkig situasjon, men jeg kobla han med en gang og kunne følge opp samtalen. Han er bussjåfør.
Tilbringer man ti timer i uka på buss, er det ikke annet enn naturlig at bussjåfører blir en del av ens hverdag. Personlig har jeg blitt kjent med opptil flere av dem, og opparbeida meg favorittstempel hos iallfall et par. Generelt har jeg lagt meg i selen for å virke blid og positiv, med det resultat at de også har vært blide og positive. Stort sett. Har måttet innse at vi har ett håpløst tilfelle. Han går under tilnavnet han sure. Han sure tuter på biler på bussholdeplassen selv om de ikke står i veien, han nekter elever å spise epler på bussen (havner den på gølvet er det JEG som må rydde) og han smiler aldri. Derfor var det litt rart å se han sure stå der utafor luka, i bar overkropp og med et voldsomt glis om munnen. Han prata villig vekk om både mine framtidsplaner og egne ferieplaner (kona ville til Thailand, men vi har jo kjøpt ny båt og greier), klaga på dusjprisene men var ellers særdeles imøtekommende. Jeg kan ikke skjønne annet enn at han må være usannsynlig lei av jobben eller allergisk mot videregående elever.
Nå kommer dagens lille av-dette-kan-vi-lære-at. Man skal ikke skue hunden på hårene, sies det, men jeg føyer til at man skal heller ikke skue hunden på de hårene den hadde før.
Andektige tanker under havneavgiftsrunden
Min eminente jobb i gjestehavna inneholder i tillegg til kioskekspedering også havneavgift. Kort sagt betyr det at jeg hver morgen klokka åtte presis trekker på meg trøya, tar veska over skulderen og rusler fra båt til båt for å se om havneleia er betalt. Stopp en halv (som det heter)- nå holdt jeg på å glemme det viktigste. Under armen bærer jeg en rød stokk, en trussel mot alle havnesnytere som sover. Haha,ler de gamle mennene med hund som har vært våkne i flere timer, skal du ta dem nå, haha, ler jeg tilbake, noen må ta ansvar her, også smiler vi før jeg går løs på oppgaven med stor iver, dundrer på taklukene helt til de kommer tuslende med lommeboka. Nok om det. Idag mens jeg gikk rundt med stokken og sjekka forholda, støtte jeg på en skikkelig snerten snelle av en princess, rett over femti fot. Båten var i og for seg et hverdagslig syn, det var navnet jeg skvatt litt over. Heaven can wait, stod det. Også et eller annet med Nesøya eller Oslofjord.
Oisann, tenkte jeg, dette går veien. Men hva skal vel nordmenn med himmelen? VI TRENGER DEN IKKE. Vi har biler og båter uavhengig av hvordan vi uttaler det, båten kan gjerne ha fire soverom og et par dusjer og garasje så jolla slipper og henge bakpå og få strekkmerker, vi flyter rundt i vidundre verdt ti millioner og smiler fordi jommen har vi det bra (hadde iallfall hatt det hvis bensinprisene hadde snudd og skattene forsvunnet), enda godt vi ikke er født inn i et av disse stakkkars landene i syd der de bor i bastskjørt og tror på oldefedre eller Gud eller det som verre er, takk og lov at vi er siviliserte og slipper å bli hjernevasket til å tro på noe utenfor oss selv, takk for at vi slipper å klamre oss til håpet om en himmel som ikke er annet en oppdiktet tilstand barn får servert fordi de tror bestemor trives bedre med harpe enn nedi jorda.... Nei, himmelen er en siste utvei, noe tilrettelagt mindre intelligente, narkomane, småbarn og sinnslidende som mangler noe virkelig å forholde seg til, noe for Paulus og Sankt Peter og kanskje også Mor Theresa, pluss de på evangeliesentrene.
Hvis himmelen likevel skulle vise seg å finnes, ville vi uansett ikke vært interessert, for har vi noen garanti for standarden der oppe, vet vi om man får kjøpt egg og bacon på søndager eller om det er stort utvalg av livsstilsmagasiner? Neppe. Det er like greit å sette himmelen på vent.
Medmennesker kan bruke caps
La merke til henne da hun stod foran meg i køen, akkurat litt for kort hår til at det var noe frisyre, og i og med at caps ikke er det selvfølgeligste tilbehør for damer i femtiåra gikk jeg ut ifra at hun hadde gått på cellegift og at håret såvidt var begynt å gro ut igjen. Hun snakket i telefonen, fortalte ivrig om karbonadene hun hadde kjøpt til (hvem det nå var i andre enden), og etter tonefallet å dømme var det en mann/samboer/kjæreste som hadde hjemmelaget middag i vente. Ble glad på hennes vegne, hun er iallfall ikke aleine tenkte jeg, før tankene rusla videre til hvor lite vi egentlig veit om hva som skjer, plutselig sitter jeg der med kreft, jeg også. Smilte til bussjåføren og fant meg et sete.
Dama satte seg helt forrest. Aha, tenkte jeg som rutinert bussreisende, hun er av den sosiale typen som ikke lar sjansen til å snakke om vær og vind gå fra seg. Hun åpnet såvidt munnen, men rakk ikke framføre noe lyd før hun ble avbrutt av en dame som stakk hodet inn og lirte av seg for meg noen uforståelige gloser til bussjåføren, som var av utenlandsk opprinnelse. Damen forsvant etter en kort konversasjon, og capsdamen spurte hvilket språk de pratet, albansk, hun hadde gjetta på kroatisk, ikke så rart siden de er svært like, Kroatia har en fantastisk natur, ja, har du sett Dubrovnik..?osv. Med oppriktig interesse, uten fnugg av vær-for-all-del-takknemlig-du-som-snylter-på-oss-ordentlige-nordmenn-og-stjeler-jobbene-fra-oss-tonefall småpludret hun om hist og pist med en noe roligere og mindre utpreget bergensdialekt enn tidligere.
Midtveis i bussturen kom det en kar på bussen. Han manglet et par tenner og t-skjorta var neppe nyvaska, nølende spurte han om han kunne betale senere fordi han ikke hadde penger på seg. Det streifa meg å løpe fram å tilby meg å betale, men jeg lot være (Marianne da, han bruker vel denne hver gang han tar bussen, dessuten valgte han selv å sette den første sprøyta, du kan ikke gå rundt som hobbyspeider og du kan i hvert fall ikke redde verden).. Hørte ikke helt hva som ble sagt, men bussjåføren lot han gå på, og jeg slapp dilemmaet. To minutter seinere tok capsdama veska si, snudde seg, og gikk bakover i bussen der fyren hadde slått seg ned. Takk, hørte jeg ham si da han fikk pengene. Dama gikk framover igjen, sa ha det til sjåføren, rettet på capsen og forsvant ut av bussen.
Jeg hadde mest lyst til å løpe ut av bussen og fortelle hun hvor mye verden trenger sånne som henne. Hvor verdifullt det er å smile, ta seg tid til å se de som lett blir usynlige, være hyggelig og å spandere en tjuekroning du ellers ville kjøpt is for. Sånn som henne vil jeg være. Jeg vil ikke kaste bort tid på å irritere meg over skyer i flertall. Jeg aner ikke om capsdama var kristen, jeg aner ikke om hun har kreft, men uansett skal jeg putte henne på bønnelista mi og håpe hun får masse igjen for å være medmenneske på den måten. Jeg er overbevist om at Gud danser hurra-seg-rundt over sånne som henne.
Dronning Sonjas stil kontra min egen og sømmelighetens grenser.
Under mitt ofte nevnte opphold i Muizenberg bli jeg nødt til å forholde meg til visse regler. Vedlagt invitasjonsbrevet jeg mottok for et par måneder siden fikk jeg noen konkrete retningslinjer angående orden og oppførsel, og da særlig påkledning. Ordet påkledning dekker egentlig det meste. En oppfordres til å kle på seg. Det er jeg uendelig glad for. Har svært sjelden behov for å slenge med puppene blant mennesker jeg ikke kjenner.
Derfor sperret jeg ikke øynene opp da jeg leste om spagettistropper og korte skjørt (ikke tillatt). Ei heller protesterte jeg på forbudet mot drøye utringninger. Nei, det var først da jeg hørte om kirkeantrekk til søndagsbruk at jeg blei mo i systemet. Tre ord holdt. Tekkelig todelt drakt.
La oss ta ord for ord. Drakt er jo substantivet her, og minner mest av alt om dronningen. Hennes Majestet er definitivt typen til å spasere i en lekker mintgrønn en, eller sprite opp en enkel en med et spenstig valg av hatt. Drakt er noe kvinnelige eiendomsmeglere besitter, og bestemødres beste kjøp (tidløs og lett å rense). Ergo, drakt er noe jeg ikke kunne finni på å anskaffe. I utgangspunktet.
Todelt er det mindre å si om. Det er vel faktisk strengt tatt umulig å misforstå noe her. Delt i to. Kanskje et halvlangt skjørt med en forseggjort og helst figursydd jakke, lett innsvinget, kanskje mansjettknapper og flatterende puffermer, det viktigste er at snittet gjør sitt til at tilhørende blondebluser kommer til sin rett.
Tekkelig er det ordet som gir meg flest assosiasjoner. Sømmelig, anstendig og skikkelig er reale synonymer for adjektivet. Med tekkelig menes kjedelig og ordentlig, kanskje pertentlig men uansett svært moralsk forsvarlig. Som kristen mener vel mange at tekkelighet er en dyd, og for all del, jeg har tidligere gjort dere oppmerksomme på at jeg på ingen måte vifter med edlere deler i alles påsyn, men tekkelig er ikke stikkordet bak min klesstil. Tekkelig betyr marineblått og langerma, midtskill og seilersko..
Hvis du skulle befinne deg i Sør-Afrika en søndag formiddag og plutselig støter på et smilende vesen i kongeblå drakt og gjenkneppet bluse - nøl ikke med å vinke.
